SNART SERIESTART

Da er det ikke lenge igjen til seriestart!

Håper alle har fått børstet støvet fra innebandykøllene, kjøpt seg nye treningssko og husker på å trene forebyggende trening når vi springer rundt i hallene!

Krysser fingre for en skadefri sesong for deg og dine :)

Har du byttet sko?

Når det kommer til idrettsskader er det ofte utstyr, miljø og kropp du bør tenke på. Når det kommer til kropp, så er det dine egne forutsettninger for skader, som f.eks at kvinner har lettere å skade kne og bør derfor trene mer forebyggende styrke, eller om du tidligere har tråkket over er det større sjanse gjøre det igjen. Rett og slett kroppen din og dens forutsettninger.
Miljø handler om der idretten er. Om det er mye kroppskontakt kan skaderisken øke, for du kan få en dytt som kroppen ikke er forbered på. Gulvet har mye å si der idretten er. Dersom gulvet er "seigt" har foten en dendens å henge igjen og det kan resultere til ankel- og kneskader.
Men det er utstyr jeg skal ta for meg her. Og en del av utstyret er dine treningssko.

Treningssko er en ferskvare. Innebandy med mye start og stopp, samt løping sliter på skoa og de blir dårligere og dårligere. Ta f. eks titt på skoa til noen på laget neste trening. Det finns de som har hull i dem, de der sålen ikke sitter ordentlig på etc. Sko blir ødelagt.

Ødelagte sko + trening = skaderisk (måtte ha litt matte inn idag)

Hvis du trener flere ganger i uka, bør du kjøpe nye sko en-to ganger i året – avhengig av hvordan du sliter skoa. Om du er overvektig sliter dette mer på skoa, da du løper tyngre. Det sliter også mer om du har større tendens å tråkke på innersiden av skoen og ikke legger vekten mer fordelt. Et hardt underlag sliter også mer på treningssko.
Bruker du skoa mer enn tre ganger i uka, kan det være lurt å kjøpe i alle fall ett par til, slik at du kan veksle. Da vil også skoa vare lenger.

Tips om sko:
Helst bør du ikke putte skoa i vaskemaskinen.
Vær ekstra forsiktig når du tørker skoa. Ikke sett dem på varmekabler eller bruk elektriske skotørkere. Overdelen kan krympe, og mellomsålen har heller ikke godt av å bli for varm og tørr. Putt heller avispapir oppi og sett dem på et tørt sted.
Kjøp alltid innendørssko til innebandy inne og løpssko til løpetreningen ute for å unngå skader.



Hmmmm:
Hvor mange sesonger siden var det siden du kjøpte nye sko til innebandy?

Hva er viktigst? Øvelser eller spill?

En trening pleier ofte å bestå av oppvarming, varme opp keeper, øvelser, styrke/utholdenhet og spill. Øvelser og utholdenhetstrening har vi for å bli bedre i vårt spill. Vi vil spille bedre kamper og bli bedre spillere. Men alt faller ned på hvordan vi presterer i kampen. Hvorfor har vi da ikke mer spill på treninger?

Dette er et tema jeg selv er meget splittet på. Jeg har flere ganger hatt medspillere på mitt lag som gang på gang slår en bra passning under øvelsen vi har hver trening. De blir rett og slett bedre på hva de øver på! Men når vi spiller da det er motspillere som stresser, medspillere beveger seg annerledes, mye mer skrik og stress, da går denne passningen gang på gang til helsike. Utrolig irriterende, da vi andre på banen må kjempe tilbake ballen. Dersom disse spillerene hadde hatt mer spill på trening og øvet inn presset de står ovenfor, kunne disse feilpassningene vært unngått?

Selv syns jeg det å spille er absolutt mest gøy på en trening. Selvfølgelig elsker jeg øvelser der det handler om å skåre i en vanskelig posisjon eller legge rett passning i tøffe angrep. Det er en veldig god følelse å få dette til og det motiverer veldig til å gi det lille ekstra. Men det er utrolig mange øvelser der vi ofte står mye stille, der passningene er utrolig kjedelige å legge eller der målet er for lett å legge ballen inn på. Da titter jeg mye på den hvite lille klokka på veggen og lurer på hva jeg kunne gjort isteden denne kvelden.

De kjedelige øvelsene må kuttes ut til et minimum. Gjerne kombiner dette med andre øvelser og andre moment så spillerene må være mer våkne og ha fart i beina. Det føles så dumt å ha 30 min øvelser der vi står mye stille, for deretter å kjøre utholdenhet 5 min så vi får blodsmak i munnen. Kombiner heller øvelsene så vi får litt blodsmak under de 30 minuttene. Vi er tross alt på trening for å springe, ikke for å gå rundt.

Øvelser er viktig for å få alle til å kunne bli bedre på samme ting og kunne forstå hvordan vi skal spille sammen. Det er vanskelig å tro at alle 15 spillere har samme angrep og forsvars tankegang når de inntar banen. Derfor er det viktig å få dem til å kunne samarbeide. Det er ikke enkelt å øve på avsluttninger i spill, eller 2 mot 1 under spillets gang.

Dette er et tema jeg ikke blir helt klok på. Jeg gjør som Ole Brum: ja takk, begge deler.

Er idrett bare frivillig arbeid?

Innebandy er vår største idrett. Vi elsker å bruke tid på den. Vi drar på trening hver uke. Vi møter opp til kamp. Vi springer i solsteiken under førsesong. Vi prater og planlegger. Idrett er så mye mer enn bare fysisk aktivitet. Og vi elsker det.
Men er det virkelig bare ideel fritid?

Idrett har lenge vært fysisk aktivitet og konkurranse. Trene for å bli bedre, trene for å bli best! Enten bidro du til laget ellers var du ute. Men i dagens samfunn har idretten fått en helt annen rolle. Idag skal alle som vil få prøve seg. Idrettsaktive barn skal etter Norsk lov bedrive lek og morro der ingen skal føle seg utenfor. De skal ha en trener som forstår deres utviklingskurve og bidrar til at hvert individ føler mestring.
Vi har helt enkelt lagt idretten over i en pedagogisk rolle. Vi skal sosialisere de unge. Såsom skolen og familien holder på med. Der individet står i sentrum.
Det ansvaret har kommet den siste tiden. Og kanskje er det absolutt det beste.
Alt for mange unge idag blir overvektige og deprimert. Idrett er en enkelt og bra løsning. Her kan de få brukt kroppen sin, få seg venner og en meningsfull fritid.
Men hvem skal gjøre jobben bak?

En trener er ikke lengre den som holder i aktiviteten. Det er et forbilde, en mentor, en støttestolpe og ikke minst en venn. De skal hjelpe og utvikle sine spillere. De skal heller ikke kreve noe tilbake. Styremedlemmer skal heller ikke det. De skal bruke fritiden sin på å utvikle klubben, skaffe sponsorpenger, delta på møter, være tilgengelig og gjøre sin innsats. Og når de vil ha penger for bensinutgifter eller bonus, da syns vi de er grådige. At de ikke gir idretten sin hva den fortjener.

Innebandy skal vokse i Norge, og det kommer det til å gjøre! Men er det bare på hobbyvirksomhet? Om vi skal ha innebandy for alle, så må vi jobbe for dette. Og selvfølgelig er det gøy! Det er herlig å se alle i laget komme på trening og oppleve noe sammen. Det er gøy å starte et lag som de trives i. Det er gøy ha en klubb man er stolt av!
Men folk blir slitne!
Alle mennesker har en grense av hva de har tid og ork til. Mange orker ikke engang å begynne hjelpe til, for de har for mye annet i livet sitt.
Så jeg vil gjerne se at de som faktiske orker, de som legger masse energi på dette, jeg vil se de få en mulighet å bli prioritert. De gjør faktisk en jobb! Og det skal ikke koste dem masse i bensinutgifter, telefonregninger, matinnkjøp og overnatting. Idrett er selvfølgelig ikke en arbeidsplass, men en fritidsaktivitet. Derimot har idretten fått en sosialiserende rolle. Vi lønner våre lærere, kanskje skal vi i innebandyen tenke på også å lønne våre trenere!

Kvinners store svakhet

Det er ofte det skjer. Du har sikkert sett det. En kvinne vrir seg i smerter. Faller ned og skriker. Vondt er det. Et avrevet fremre korsbånd.
Kvinner har betydelig større sjanse for å dra på seg korsbåndsskader. Det er en skade som alltid kommer innen innebandy. Uansett hvor mye skadeforebyggende du trener, hva for gulv du trener på eller hva for gode sko du kjøper. Korsbåndsskader finns på de fleste lag og kommer alltid til å være en vanlig skade innen start-stopp idrett. Selvfølgelig går det minske antall skader(!). Men i en perfekt verden kunne vi gjort mye. Derimot er det ganske interessant se at det finns en stor kjønnsforskjell av korsbåndsskader.


Anatomisk er vi forskjellige. Menn har bredere skuldre (en herlig V-form), bedre muligheter å bygge muskler, ofte høyere, mer eksplosive muskelfibre etc. Det er en grunn til at idrett er skapt av menn for menn. Idrettens belastning på kroppen er mer fordelaktig for en gjennomsnittlig mannskropp da den tåler mer belastning. Vi kvinner har bredere hofter pga bekkenet. Det gjør at vi har en tendens å få vinklet kne innover når vi tar sats/ lander og bremser med beina. Vi har mer aktivitet i quadriceps som er muskler på framsiden av låret. Mest sannsynlig har vi også generelt sett mindre korsbånd enn menn om vi sammenligner med Body Mass Index. Vi beveger leddet i større grad enn menn, noe som gir mer belastning på leddet. Vi er også ikke like muskelstive, så musklene holder ikke igjen belastningen like mye. Det er til og med flere korsbåndsskader under dag 9-14 under en 28 dagers menssyklus, så ikke nok med at vi er fysisk annerledes vi har også blødningen en gang i måneden som påvirker det hele.

Totalt sett så har vi et mindre stabilt kne av mange grunner. Det gjør at vårt kne må tåle betydelig mer under spill. Så en oppfordring til alle kvinner: begynn trene mer for dine knær! Begynn å tren styrke og balanse. Tren opp beina til å tåle mer, siden vi får mer. Du må også være bevisst på å trene rett. Det skal være en ”rett linje” mellom hoft, kne og fot. Vanlig er at kne faller litt innover under f.eks. utfallssteg, hopp, benbøy etc. Det at kne faller innover strekker på korsbåndet, noe som betyr at en samtidig vridning av kne kan skade korsbåndet.

Og trener du mer bevisst på dette, så unngår du ikke bare skader: Du presterer bedre, du får bedre dynamisk kontroll i beina, bedre balanse, styrke og kontroll. Som de sier på TvShop: ring i dag og få dobbelt så mye for pengene. Begynn å trene i dag, kroppen tjener dobbelt på det;)

Norges U19

Norges kommende talenter av U19 spillere er på vei til Polen for å spille 6-nasjoners turnering denne helgen 6-8 februar.
Håper både resultat och sportslig sett det blir en kjempe tur!

Lykke til!!!!
Her heier vi på dere, vi som ikke har råd dra etter å se dere spille!

Skal hvem som helst trene barna dine?

Idrettshaller på kveldstid kan være en morsom, men også skremmende opplevelse. Selv elsker jeg gå nede i Kongstenhallen og titte litt på andres treninger og prate med kjentfolk, men det er ikke alltid jeg opplever noe bra.

Det finns treninger for barn der lagledere og trenere tar sporten på blodig alvor. Jeg har sett barn ned til 8-9 års alderen få straff på trening og huden full av kjeft. Hvorfor? Jo for at øvelsen ikke var gjort rett eller at de surrer for mye rundt. Hvordan utvikler dette sporten vår og ikke minst hvordan utvikler dette barna?

En trening bør være strukturert for at den skal være effektiv. Det betyr at det er lite rom for masse småprat og virre rundt, men trenger barn virkelig dette til enhver grad? Står det ikke skrevet at treningen skal inneholde lek og være en morsom opplevelse?

Går vi til hockeyen, blir det brått vending her. Utrolig strukturert uansett alder. Men så slutter veldig mange også på veien pga moroa forsvinner. Mange barn og unge elsker sporten og gleder seg til hver trening, er det ikke dette vi vil holde på?

I Innebandy-Norge har vi ikke store krav på trenere. Det blir nesten opp til han/hun selv som har mulighet ta jobben på seg. Er dette nok?
Jeg skriker for full hals nei!
Dersom barna skal se denne personen minst 2 ganger i uka, hver uke, bør det være en bra trener. En som er det for å gjøre det bra og har kunnskap både om sporten, men også om barns utvikling. Det bør finnes et internt kurs i alle klubber som nye ledere må gå dersom de skal være lagleder/trener. En kurs som tar for seg den pedagogiske delen og problemer rundt den, samt treningslære. Det går ann å forebygge kroniske skader, motivasjonsslutt og mobbing, men det er viktig at det begynner hos den som skal lede laget.

Men en ting er veldig positivt. Nå må alle barn og ungdomstrenere vise fram politiattest.
Det er synd vi har kommet til det punktet, men også en lettelse se innebandykretsen forebygge at feil personer får mulighet trene barn. For det er deres utvikling det handler om, ikke bare det sportslige.

Har dommeren alltid rett?

Det er dommeren som skal overholde reglene, og det er derfor de som setter grenser. Vi blir lært opp til å alltid høre på dommeren, det er de som bestemmer.
Men har de alltid rett?

Det finns mange dommere der ute. Gamle, unge, herrer, damer, ny og erfarne. En ung jente blir gjerne tatt for å ikke være flink og vi hører automatisk mindre på henne. En eldre mann som har vært dommer siste 20 årene hører vi mer på. Har de da ikke like mye rett? Har den eldre mer rett? Han er eldre, har mer erfaring og har vært med på en del. Han har kunnskap og mulighet dømme bedre. Sant det, han har nok mer rett….
Men hva om han var oppe til kl. 3 på natten med gamle arbeidskollegaer og drakk. Sto opp en halvtime før kamp og er så trøtt at han ikke orka lage frokost engang. Har han fortsatt like rett?
Hva om han misser en straffe? Var det rett? Hvorfor dømte han ikke straffe der? Han sto bare 1 meter unna og kunne umulig ikke misse det.

Dommere har en vanskelig oppgave, derfor får de lønn for strevet. De skal følge med på kampen, gjerne følge med på absolutt alt som skjer og ikke bare hva som skjer i nærheten av ballen. Selvfølgelig misser de visse situasjoner der de burde ha blåst. Og de skal blåse med en gang. Det syns jeg selv er den største utfordringen. Hjernen vil gjerne ha noen sekunder å bearbeide situasjonen på, men med en gang jeg ser regelbruddet skal jeg blåse direkte ellers går spillet videre. Ved klare regelbrudd er ikke dette så stort problem, men det er de gangene det er på grensa hjernen min blir irritert. For jeg rekker ikke gå gjennom informasjonen jeg tar inn. Da er det ikke lett å alltid ha rett. Vi misser visse situasjoner, vi feilbedømmer og vi blåser feil.

Heldigvis ikke hele tiden.

Når det kommer til rett eller feil, så er det ikke bare regelboken som bestemmer. Det hele må ses i sammenheng. Det er vanskelig å få med seg alt og blåse med en gang uten å få mulighet bearbeide det i minnet. Selvfølgelig har ikke dommeren alltid rett. Men vi må respektere deres jobb.

Har innebandyspillere noe som helst IQ?

I fiendeoppgjøret mellom Akerselva og Fredrikstad, Øst div 1, søndag 12 oktober skjedde det store som ikke skal skje. Etter en stygg takling faller en av Fredrikstads beste spillere hardt mot vantet, vantet deler seg og skjærer seg inn i brøstkassa på unggutten. Deretter blir han liggende uten å røre seg. Det har han gjort siden søndag.
Hva var det som skjedde? Hvordan gikk det å bli så hardt skadet? Kunne dette vært unngått?

Mange som har spilt seg opp fra lavere divisjoner og videre til eliteserien sier at 1 divsjon er mye tøffere og mye styggere. Det er her spillet begynner å forsvinne til fordel for stygge taklinger og ren dumhet. Noe søndagskampen er et eksempel på.
Det er mange spillere som hver kamp går for vinne eller forsvinne. Gi alt eller ingenting. Selv vil jeg alltid vinne. Tape er aldri noe gøy og aldri noe laget ska oppnå. Innsats og vilje går over mye, men ikke alt! Det er ikke greit å skade andre! I idrett har vi oppfattelsen at det skal gjøre vondt!
Har du ikke vondt etter kampen, har du ikke spilt bra nok. Hvorfor? Innebandy er en kontaktsport med mye fysiske nærkamper, det kommer til å gjøre vondt en eller annen gang. Men å ha det som mål, det er helt latterlig...

Motstanderen skal ikke få komme til avsluttninger, de skal ikke få skyte og de ska ikke få holde i ballen. Dette er noe vi alle lever etter. Men vi ska ikke ta beina på dem, gå etter kroppen eller slå ved mulighet. Da går grensa til overfall. Hadde vi gjort dette utenfor banen, utenfor en idrettshall, ville vedkommende gått til politiet. Men ikke på banen. Da snakker vi om uflaks, om dårlige dommere som ikke setter grenser og om hormoner. Det er ikke sund fornuft som går først.

Skjerp dere!!!!

Selv om adrenalinet pomper, betyr ikke det at alt er lov og spillerne ikke har ansvar etterpå. Du har alt ansvar! Skader du en annen, får du selv innse hva du har gjort. Det er IKKE dommerens feil. Det er IKKE vantets feil. Det er IKKE alle andres feil, men ditt eget.
Innebandy er en idrett, der ulykker skjer. ULYKKER, ikke overfall.
Skjerp dere!

Hvem vinner kamper?

Innebandy er en lagsport. Vi har alle våre oppgaver på og av banen. Vi kjemper, springer, skyter, kaster og ler sammen. Vi jobber som et team. I en gruppe har vi alle forskjellige roller. Noen av oss er veldig bra og får selvtillitbombe, mens andre kjemper som hester og gjør grovarbeidet. Men hvem av oss er det som vinner kampene?

Vi trenger talenter som kan stå fram når det gjelder. Det er de som gjør mål når det er to sekunder igjen. Det er også de som takker publikum etter målet og ikke lagkameratene. De har en enorm ballfølelse i ryggmargen og vi andre misunner dem på skyteøvelser. Noen velger å kalle dem DIVA, andre kaller dem nødvendige.
Derimot har vi de som ikke er balltalenter, men har en vilje til å dø av. De springer til blodsmaken kommer i munnen, og enda litt til. De klager ikke, banner ikke eller gir opp. De kommer til kamp for å kjempe og de gir seg ikke selv om stortåen er vond. De gjør sjeldent mål, men er ofte tredje siste pasningslegger. De får ofte ikke kallenavn, siden de ikke syns.

Hvem av dem vinner kamper? Vi trenger dem nok begge to for å vinne.

Bare synd de ikke syns like mye.

Nytt kampskjema kommet ut!

Det er gledelig å se at vi har fått et nytt kampskjema. Et steg nærmere bedre og større sport!
Det savnes dock å påpekes sekretariatets oppgave. De skal fylle i rett, ha kontroll på skudd, tilskuere og blablabla, men de skal også være nøytrale og seriøse! Jeg håper virkelig på å se i år, på alle nivåer, seriøse mennesker som sitter i sekretariatet og gjør jobben til 100 %. Lenge har diskusjonen gått rundt dommere og dommerstandar (meg selv veldig heftig involvert), men det hjelper ikke dommernivå å ha to 12 år gamle nyfriserte guttunger som sitter og fniser sammens med jentene.

Hjelp dommere, hjelp spillere, hjelp publikum og hjelp forbundet, sett deg i sekretariatet og hjelp til gjøre en bra jobb! Det gir så mye mer...

Kommer innebandyen bli større i Norge?

Sverige har en kultur med innebandy. Alle i landet vet hva det er, det går på TV, det står i avisa og alle spiller det på skolen. De fleste skoler har ala innebandy/utehockey baner på samme nivå som de har basket- og fotballbaner.
Kommer vi til å få det sånn i Norge?

Det er vanskelig å gi innebandyen like mye plass i Norge, når det finns så mange færre som spiller . I Sverige var det ifjor 120 000 spillere mens i Norge var det under 7000!!!
Heldigvis handler det tallet bare om hvor mange lisensierte spillere som finns, for det finns mange flere som vet hva innebandy er.

Om innebandyen skal bli større, trenger vi bl.a. bedre samarbeide mellom innebandy og kommuner, så vi får større muligheter å få medlemmer. Vi trenger bedre halltider og bedre tilgang til haller. Vi trenger å ha mulighet til samarbeide mellom skole og klubb, med bl.a. gratis "prøve på" for barn. Vi må syns i barns oppvekst og de må ha mulighet prøve det.
Utover det behøver vi syns mer i TV, avisa, på hjemmesider og helst overalt.
Og det er her det hadde vært fint om de "ikke lisensierte" innebandyintresserte hoppet in. Alle dere der ute som liker innebandy, men spiller ikke fast, hjelp til å finne medlemmer til sporten.
Spre informasjon og hjelp til gi oss større muligheter komme fram. For det finns potensial.

Personlig er jeg helt sikker på at innebandy kommer til å vokse i Norge uansett, men det hadde vært gøy om det vokste seg stor lite fortere. For det er en så herlig sport!

Er taktikk viktigast?

EM i fotball går for fullt her i Sverige, og hele tiden kommer en times program med "matchsnack". Det skal prates opp og ned på lagens taktikk og kommentatorer bruker så fine ord de bare kan. Det hele virker fint og viktig.
Men er det så viktig?

Spillerene behøver kanskje en grundmur i sitt spill, så alla ikke flyr som høns der ute. Eller trenger de det? Landslagsspillere har vært med så lenge at de vet hvordan det skal gjøres. Det vet hvordan de bør springe og de vet hvordan de bør passe. De bruker så mye tid på å lære seg akkurat deres lag taktikk, for å løfte lagets sterkeste side. De legger også tid ned på å lære seg andra lags taktikk. Men taktikken brukes bare noen ganger under kamp.

Taktikk er så mye mer en bare hvordan f.eks. en målgivende pass skal være. Det handler om hvor forsvaret skal slippe opp/stenge, hvordan alle skal springe for å presse fram riktige muligheter, hvem som skal ta hvilket ansvar etc. Men, og et stort men, det er ikke hva som vinner kampen!
Det er de 11 spillere ute på banen som kjemper seg fram til det. Om de har en bra taktikk og et bra lag med seg, blir det veldig mye enkelere. Men noe veldig viktig er viljen!
For taktikk funker ikke hver gang, den funker bare noen ganger. Hva skal man da gjøre resten av tiden?
Det er spillere som springer til blodsmak, det er avsluttninger som suser, det er alt inn i nærkamper og det er vilje som gir bra resultat. Kommer motstanderen til avsluttning på "feil sted" ifølge taktikken, så er det offervilje som stopper ballen å havne inn i eget mål.

Vinne eller forsvinn, sånn er det i EM. Så vise det!

Glade nyheter inför sommeren

Norge på vei til toppen!

Nordmenn på besök hos IBK Dalen

Önsker Thomas og Lars Erik lykke til oppe i nord!

Hvor går grensa?

Trenere holder ikke bare i en trening og planlegger kamper. Idag er de ledere og en støttestolpe for sine spillere. Vi stoler på dem og mange foreldre overlater sine barn til dem flere ganger i uka. Når en eldre trener blir tilsammens med en tenåring i laget, er det da et forhold eller overgrep?

Idrett handler ikke lenger bare om fysisk ativitet. Nå snakker vi om utvikling, både fysisk og psykisk. Trenerutdannelser idag prater om barns utviklingssteg og fokus ligger mer på individet enn tidligere. Det handler ikke lengre om å ta ut beste laget eller å finne talentene. Det skal være gøy, verdifullt og noe ekstra.
Idrett har fått en ny rolle, som etterligner skolen. Skolen er en sosialiseringsinstitusjon. Med det mener jeg at den lærer barn å bli voksne. Tidligere har familien og skolen hatt denne rollen, men mer og mer blir idrett identifisert som det samme. Idrett har blitt en stor del av mange barns liv. Innebandyen har begynt med nettopp dette. Det er ikke lengre et sted der de beste spiller. Idrett og innebandy har blitt mer og mer en sosial virksomhet. Barn kommer ikke dit bare for å lære en idrett, men også for å få kompiser og gjøre noe vettig med sin fritid.

Nå som innebandy er en viktigere del av barn og ungdommers liv, hva for krav har vi da på trenere? Skal hvem som helst få trene barna? Hvor går grensa?
Ta dette med mobbing. Om et barn blir mobbet i et lag, skal ikke den ansvarlige for laget (treneren) ta tak i det? Har ikke han/hun ansvaret?
Skal vi nøye oss med at en trener står for barnet/ungdommens idrettutvikling og så lenge de blir bedre med ball og kølle er det greit? Eller har de ansvaret for at barna og ungdommene trives i sitt lag og har det bra de timmene de legger ned på innebandy?

En trener skal utvikle sine spillere. Det syns iallefall de fleste. Men mange trenere der ute har ikke kunnskaper om treningslære. Det vet ikke hvordan kroppen fungerer og mange idrettsskader kunne vært unngått med rett typ av trening. Men sjeldent skyller vi på dem når barna får beinhinnebetennelse for at de løper på astfalt eller strekk i låret for at treneren ikke hade oppvarming før spurtene. Men om en trener har kjeftet på sin spiller så han/hun gråter, da er vi raske med å legge skylden.

I hovedinnledningen refererer jeg til et forhold mellom en voksen som har ansvaret for laget og en av ungdommene i laget. Er det akseptert? For det finns mange der ute som er sammens med treneren sin. Selv om de er under seksuell lavalder. Nå som idrett er så mye viktigere for barns utvikling enn tidligere, hva er tillat? Hvor mye ansvar har en trener? Ungdommer er påvirkningsbare når de vokser opp. De er i en følsom alder der akseptans og delaktighet er viktig for veldig mange. Derfor er det viktig å tenke på hvor grensa skal gå.

Når en lærer blir sammens med sin elev er det et lovbrudd. Det er ikke tillatt av samfunnet. En trener får ofte samme tillit, om ikke større tillit, av sine spillere som lærere får av sine elever. Trenere har et ansvar de også. Men diffust er det.

Hvor stort ansvar skal trenere ha?

Det er krevende å være trener. Det er mange krav og mye ansvar, hvor det finns kvelder du svartskriver idrettshaller til Satan og håper aldri mer se en kølle. Men de kveldene kommer sjeldent, heldigvis! Men hvor mye ansvar skal du ha?

Har vi ansvaret for en spillers fysiske tilstand? Om en spiller blir skadet, har vi ansvaret? Om en spiller får forslitningsskader, har vi ansvaret? Om en spiller bruker feil sko, og vil etterhvert få skader av det, er det vår feil?

Veldig mange der ute, spesiellt foreldre syns dette. Personlig syns jeg de har, til en grense selvfølgelig, rett. De kommer til oss for å trene og da er det viktig vi har kunskapen om hvordan dette går til. Oppvarming, stretching, når under treningen momenter skal komme, type sko, styrketrening etc er alle ting vi bør kunne, iallfall lære oss på veien.

Men hva med deres psykiske tilstand? Har vi ansvar for at de skal føle seg bra? Om en spiller blir mobbet, skal vi løse det? Om en spiller har begynt bli deperimert, skal vi ta del av behandlingen? Om en spiller selvskader seg, skal vi se til at de blir bedre?

Dette er et emne som er mye vanskligere. Spesiellt når det kommer til spiseforstyrrelser. Mange trenere der ute har hatt erfaring av dette og det er et vansklig tema. Selv har jeg hantert flere situasjoner feil. Det er ikke lett. Hvor går grensa?

Har vi ansvaret for det helt og holdent eller er vi bare ”lek-leder”???

Julefettet

Juleferien kommer på et etterlengtet tidspunkt. Hele året har gått, med mange minner og erfaringer, og det er siste innsats innen 2008 skal ringes inn. Det er tid for ettertanke og återhemting. Men kosten derimot får seg en stryk. Det er lett spise mye, ofte og for gode måltider. Søtsaker, alkohol, kjøtt, hvitt brød etc. Det er mange ting en enkelt får i seg under juleferien. Selvfølgelig skal vi utnytte livets gleder. Men da gjort er gjort er det viktig å tenke på konsekvensene en feilaktig kost/inaktivitet under juleferien kan gi og det er idrettsskader.

En juleferie med mer mat och mindre trening øker riskene for både akutte og kroniske skader. Kroppen vil ikke være i like bra form som før ferien begynte, og det er viktig at da vise forståelse. En relativt høy treningsdose før ferien er en av fallgropene du skal passe deg for. Om du trente mer enn 3 ganger i uka eller på ganske høyt nivå, er det viktig å ikke hoppe på dette like fort som du sluttet. (om du ikke har vært flink og trent under ferien)

Begynn med mindre treningsmengde eller intensitet de første 2-3 ukene så kroppen får litt tid å komme tilbake på. En annen fallgrope er å kutte ned tiden på oppvarmingen. Det er enkelt å savne innebandyen mye under ferien og derfor føle at oppvarmningstiden er utrolig lang og kjedelig. Men bit ihop og spring deg ordentlig varm.

Tenk på at det tar tid å komme i form. TvShop som viser de fine reklamene med 6-pac på 30 sekunder lyver. Det er lett å kjenne seg tykk om midjemålet har blitt litt større, men det hjelper ikke ta på seg løperskoa og springe en mil hver dag helt plutselig. Da ligger du enkelt på rygg litt senere med kneproblem.

Treningsmengde, treningsintensitet, kost og hvile er fire viktige moment enhver aktiv skal tenke på. De hører sammen. Er du dårlig på en av disse, vil kroppen straffe deg. Treningsmengden og intensitet skal økes stegvis. Kosten skal være allsidig og til faste tider/posjoner. Og du skal hvile. Søvn er viktig og treningspauser hjelper kroppen bygge seg opp. Det er forfriskende å trene etter ferien, men det er derimot deprimerende å se på andre spille fra sidelinjen med sine krykker. Ha de fire momentene i bakhodet når du begynner trene igjen, så håper jeg og tror du holder deg (relativt) skadefri fram til sommeren.

Slipp de yngre fram!

Desverre fins det noen der ute som ødelegger for oss andre. Jeg prater om de eldre, som oftest, menn. De som har holdt på med innebandy nå i alle år. De sitter trygt på sine plasser og trenger aldri motivere for sine valg. Vi stoler på dem, på grunn av erfaringen deres. Men skal vi virkelig det???

Når de spilte innebandy for 20 år siden, da var det faktisk en hel del mindre som spilte innebandy. Sporten var i oppstartsfasen og det var betydelig mindre tempo enn hva det er nå. Køllene var annerledes, keepermaskene var til å le seg ihjel av, trenerne fikk ikke lønn og du fikk alltid bære kølla i handa. Nå fins det et marked for innebandy, det er folk over hele verden som spiller og det blir bare flere. Innebandy har kommet ut av oppstartingsfasen. Tradisjonen lever videre i sporten, ikke i de stabile gamle som har vært med i alle år. Jeg vil se nytt blod!

Og jeg vil se folk hjelpe nytt blod! For det er den yngre generatsjonen som kan dra oss videre. Det er de som er oppvokst med hurtig spill og innebandyvarer. Det er de som leser Innebandymagazinet og det er de som drar de yngre med seg inn i sporten.

Desverre, gamle grinebitere, kom dere av den høye hesten.

Det er mye å gjøre…

som trener. Det finns mange ting å tenke på som planlegging, ringe rundt, hente baller, bytte matchdrakter, se om hallen er ledig eller om de har gjort feil igjen i idrettshallen, prate med foreldre, prate med styrelsen i klubben, gå på kurs, hjelpe skadede spillere, hente spillere för trening, ha med medisinveske, kjøpe teip, bytte kamper, betale dommere, se om noen kamper kolliderer med andre kamper, fikse dugnad, m.m. Og dette var ting som ikke handler om selve innebandyspillet. Det fins masse som en trener har i hodet på en gang. Det er ikke en dans på roser som mange kan tro. Selv om det er gøy se på andre springe til de spyr…

Det er viktig at en trener har hjelp rundt seg som kan fikse disse tingene rundt laget under sesongen. De kalles matrialansvarlig, men jeg kaller dem Guds gave til mennesker. Jeg håper så mange som mulig i innebandyverlden kan hjelpe laget de heier på og stille opp med disse greiene en trener trenger hjelp til. For det gjør så mye. Og til alle dere der ute som allerede stiller opp: herlig jobba!

Kan innebandy noen gang bli stort i Norge?

Det som skal få oppmerksomhet, er den realitet at innebandyen er ung! Den har ikke eksistert så lenge. I Sverige ble det en nationel sport så sent som 1981. 7 år senere ble en innebandyseksjon dannet i Norges Bandyforbund. Det betyr at norsk innebandy bare har vært relativt seriøst i 20 år! Innebandyen er ung, men den kommer til å vokse…

Innebandy har hatt den fanastiske egenskapen å øke for hvert år. Flere og flere spiller innebandy og allt mer klubber skapes. Og da tar vi ikke med de som spiller uten lisens, men bare holder på for moro skyld.

Selv om visse resultat for norske landslag er en katastrofe ibland, skal man aldri glemme det at den er på vei oppover. Innebandy er en sport som har kommet for å bli. Og den skal bli stor i Norge. Iallfall om jeg blir statsminister!

Sommertrening

Sommeren nærmer seg med store skritt, og det er lenge til innebandyen begynner igjen. Men kroppen har godt av å røre på seg under tiden. Trener du to ganger i uke, holder du kondisjonen og vil klare av førsesongens slit mye bedre.
Men tenk på at trening skal være en glede. Lett å glemme det etter en lang, tung sesong.
Det fins masse å gjøre i sommer, her kommer noen forslag:

Landhockey
Streethockey
Fotball
Tennis
Squash
Sykle
Jogge
Svømme
Ro
Amerikansk fotball
Rugby
Boksning
Orientering
Badminton
Baseball
Rulleskøyter
Paintball
Lazerworld
Vollyball

Bare fantasien som stopper…

Kjenner du deg stressa nå på slutten?

Innebandyen har hatt en lang sesong nå, og snart er det ferie. En lang, varm sommerferie før alt starter igjen til høsten. Men nå som sesongen nærmer seg slutten, stresser du opp deg eller ned?

Det med stress er vanskelig. I dag er stress så vanlig at det fins til og med sjukdommer pga stress. Stressrelatert uhelse, som det så fint heter. Stress handler om en viktig ting: kravene på deg er større enn hva du (tror du) har kapasitet til. Og det skjer ofte for mange…
Hele tiden har vi krav på oss. Vi må handle, vaske, trene, jobbe, lufte hunden, kjøpe øl før polet stenger, ringe mamma, dra til legen, hente mormor etc.
I dag har vi alt for mye å gjøre. Mye av det på grunn av mobiltelefonen. Vi er alltid tilgjengelige, til og med når vi sover. Det er mye enklere for folk å kreve ting av oss i dag. Vi skal også gjøre så mye.

Er det så at stress er status? At det å stresse betyr at du har mye å gjøre, derfor er du da viktig?
Det med stress er ikke lett. Det som derimot er lett, er hvordan du kan stresse ned.

Lær deg:
- hva du kan og ikke kan. Det er helt menneskelig å ikke klare av alt! Legg ned tid på det du har mulighet til.
- å trene til bestemte tider hver uke. En veltrent kropp klarer mer enn en utrent.
- si nei! Enklere sagt enn gjort ofte, men det handler om å sette en grense.
- planlegge. Planlegg uka utifra hva du har tid til og hold deg til den.
- ta hjelp av andre. Vi mennesker er sosiale og vil alltid være det. Prat med din familie og venner, hjelp hverandre og det blir så mye enklere enn å gjøre alt selv.
- sku av mobiltelefonen en bestemt tid. Det blir da enklere for deg å slappe av når du er utilgjengelig.

Når vi føler oss stressa, føles det som det handler om liv eller død.
Men det gjør det sjeldent.

”Ta det lugnt”:)

Syns du dommeren er dårlig, lat og helt uintressert av kampen???

Bildet fra christianhelle.com

Det fins desverre alt for mange dommere idag som tar ”jobben” sin useriøst. Det fins de som fester dagen før, de som bare tenker penger og de som favoriserer det ene laget. Det er synd, men desverre forstårlig. Det er ikke lett å være dommer. Mange er ofte imot deg, du får veldig sjelden positiv feedback og noen kamper er utrolig kjedelige.
Men det betyr ikke at det er ok at dommeren er dårlig!

Det å være dommer innebærer å være innebandyens ”sjef”. Du skal avgjøre hva som er rett og hva som er feil. Det beste med det hele er at du har sånn cirka 0,5 sekunder på deg å avgjøre om situationen er feil eller på grensa. Tenk på det! Du rekker ikke tenke deg ordentlig om, før du må blåse. (derfor viktig å ha regelkunnskaper i ryggraden!)
En dommer innebærer en autoritær roll, som skal respekteres. Det er for mange spillere der ute som ikke viser respekt ovenfor dommeren. Det er dommerens oppgave å kunne innebandy og innebandyens regler, og på så sett bli respektert for det. Selv har jeg dømt siden 2002 og det jeg savner mest er mer respekt, ikke minst forståelse for dommerne.
Jeg vil gjerne se noen endringer/forbedringer på to punkter framover:

-de forskjellige kretser har obligatoiske regelkurs for ledere, så de lærer seg hva som er rett/feil og ikke står å skriker hver gang dommeren blåser. Spesiellt lære seg hvordan en diskussjon med dommeren skal være. På denne måten øke forståelsen og respekten for dommere og deres rolle i kamper.
-flere dommere. Det er ofte de samme gamle som dømmer, uten spesielle regelkunnskaper eller intresse for det. Jeg vil se nytt blod og nye ambisjoner. MEN husk: alle må gjøre feil for å lære, så det er viktig nye dommere får mulighet til å vokse i sin rolle. Personlig syns jeg det er best å dømme mindre spillere først, og jobbe seg oppover.

En kamp kan ikke spilles om ikke dommeren er der. De er en viktig ingrediens! Jeg håper på å se mange flere unge begynne å dømme og få hjelp av kretsen til å trives i sin roll (!)
For vi behøver dere!!!

-”Mora di er feit”

Det er lett å slenge ut kommenter under spillets gang. Selv bruker jeg alltid forsøke psyke ut motstanderen med å påpeke hvor mange ganger personen misser målet. Det fungerer ikke hver gang, men noen motstandere mister til større grad fokuset. (akkurat hva jeg er ute etter)
Psykninger er desverre en del av sporten. Noen bryr seg ikke, andre tar det personlig mens det fins de som blir bedre av det. Psykninger er de verbale ”myggestikk” som bare skal irritere deg. Dersom du får et plagsomt myggestikk, så finns det faktisk råd:

-La deg ikke bli påvirket! En psykning kommer for å få deg til å miste konsentrasjonen. Psykningen kan handle om vekt, gamle kjærester, seksualitet, tidligere presentasjoner, det kan til og med handle om din mamma. Det viktigste er at du ikke bryr seg. Gå derifra om mulig og le. Ta det med et smil. Det er ofte de bedre spillerene som får psykninger efter seg, ta det som et komplemang!

-Hold deg fokusert og konsentrert! Hele poenget med psykninger er at du skal tenke på annet. Vær mentalt med i spillet, og fokuser på det du skal gjøre. En bra spiller er de som kan blokere ut andre forstyrrende moment. Å kunne konsentrere seg ved rett tidspunkt er viktig for en framgangsrik spiller. Konsentrasjon handler om å være i øyeblikket, fokuserer du på resultat er du mentalt i framtiden.

-Tren upp din konsentrasjon. Innebandy er en sport der bred oppmersamhet behøvs. Lær deg fokusere på de tingene som er viktig for deg, og glem alt annet.

-Tenk positivt! Det er mange ting som kan få deg til å miste fokus, men ingenting er så farlig som egne tanker. Negative tanker har den evnen å lede til selvoppfyllende profeti, det vil si om du forventer at noe dårlig vil skje, så skjer det. Å tenke på hva som har skjedd eller hva som kommer til å hende, kan også påvirker deg negativt.

-Aldri bedøm deg selv! Om du bedømmer deg selv under matchens gang, vil det bare lede til feil fokus. Det er veldig lett å tenke på det målet du missa eller et dårlig pass du gav.
"Whether you think you can or think you can't - you are right".

-Simulasjonstrening! Tren så likt match som mulig. Men tenk på dine lagkamerater kanskje ikke tar psykninger på samme måte som du vil gjøre. Ha en åpen dialog med laget før dere bestemmer dere for å ta med dette momentet på treningen.

-Ha en stabil, sterk kroppsholdning! Tror du vi bare prater med munnen? Det gjør vi ikke. Hele tiden sender vi ut budskap med kroppen ved hjelp av ansiktsuttrykk, kroppsholdning, måten vi rører oss på etc. Vær bevisst på ditt ikke-verbale kroppsspråk og øv opp en sterk kroppsholdning. Det hjelper ingenting å snakke tøft om kroppen ikke gjør det samme.

-Om ingenting fungerer, går det alltid gjøre det samme som motstanderen. Pek ut motstanderens spiller med kortest temprament og systematisk irriter denne personen. Det vil ofte ha en dominoeffekt på hele laget. Men husk at jeg ikke står for evt. blåveiser eller røde kort dommeren kan gi deg…

-”du treffer jo aldri mål uansett”.

Rekruttering av nye spillere

Innebandy er en sport som vokser for hvert år. Det blir flere og flere spillere, og nye klubber dukker stadig opp. Men fortsatt ligger Norge bak Sverige, Tsjekkia, Sveits og Finland. Sverige har 132 795 spillere, Finland 39 105 spillere, Sveits 28 967 spillere og Tsjekkia har 28 291 spillere. Norge har dessverre bare 6512 spillere, men det kommer seg. Spesielt på grunn av innsatsen til alle innebandyavhengige nordmenn som vil dra sporten videre. Stå på!
Men tilbake til antall spillere. Hvordan øker vi tallet ytterligere?

Jeg har akkurat gjort en studie i Göteborg på gutter og jenter som spiller innebandy. En viktig grunn til hvorfor de begynner å spille innebandy er direkte relatert til rekruttering. Det jeg fant var at jenter begynner oftere på grunn av venner eller relasjoner rundt. De begynner oftere om de kjenner noen rundt/i laget. Det kan være foreldre, lærere, naboer etc. Mens gutter begynner med på grunn av selve sporten. Syns de ikke innebandy er gøy, så begynner de ikke. Det er derfor viktigere at gutter får prøve på sporten. Det betyr absolutt ikke at jenter ikke trenger å like/prøve sporten, det betyr heller at det er viktigere å aktivt få fram jenter når de skal begynne. Det er der viktigere å ta kontakt med det sosiale nettverket.
En annen ting som også kom fram, var ledernes måte å sammenligne dame- og herreinnebandy. Det er viktig som leder å ikke sammenligne disse to! Menn og kvinner er annerledes oppbygg og kommer alltid til å være forskjellige. Gjennomsnittlig vil menn alltid være raskere og sterkere innebandyspillere. Men det betyr ikke at dameinnebandy er dårligere, heller annerledes enn herreinnebandy.
Jeg gjorde også en undersøkelse på hvordan media profilerer dame- og herreinnebandy. Ikke overraskende fant jeg at herreinnebandyen er mer med enn dameinnebandyen.
Jeg vil også påpeke en skremmende faktor jeg også fant, som jeg vil dra så lang å kalle diskriminering ovenfor idrett for kvinner. Om du leser tabellene lengst bak i avisa, vil du finne flere idretter. Se hvordan de er organisert.
Regner med du vil finne ut at de er organisert i alfabetisk rekkefølge. Om du så går videre og leser under de forskjellige idrettene, hvordan er de organisert?
Står de alfabetisk? D (damer) før H (herrer) eller omvendt?

Idrett er laget av menn, for menn. Men i dagens samfunn stemmer ikke det lengre. Både jenter og gutter har godt av å røre på seg. Spesielt i en idrett som ikke har eksistert så lenge, og har derfor ikke lange tradisjoner på hva som er ”normalt” og ”akseptabelt”. Innebandy er en idrett som bygger mer på trivsel og ikke hard konkurranse der spillerne behøver begynne som 5-åring for å bli god. La oss ta vare på det!

Håper 2007 blir et bra innebandyår for alle og at vi får se flere nye innebandyspillere sesongen 2007/2008!

La kroppen ta del av treningen.

Det er mange ting jeg missliker eller klager på i innebandy, men det er bare en ting jeg hater og det er skader! Skader kommer alltid på dårlige tidspunkt og kan ta knekken på selv den beste spilleren. Dessverre går bror rundt nå med vonde knær, noe som er kjempe synd.
Det er viktig å trene riktig.

Noen enkle tips og retningslinjer:
Innebandy har mye å lære av andre sporter. Innebandy er en ung sport som oppsto ordentlig 1980-tallet. Hockey, fotball etc. har mye styrke som et viktig element i treningen, noe innebandyen savner!
-Den beste måten å forhindre skader, er styrke. Hvor sterkere du er, hvor mer tåler du. Siden anklene ofte blir skada er det viktig å trene styrke i ben. Jeg har alltid vært fan av balansetrening. Ved å sette balansen på prøve, og på den måten aktivere de musklene som holder ankelen stabil, har du en bra oppskrift på skadefri ankel. Dette går også for knær, men da er det viktig å bøye knæra når du trener, så du ikke bare trener ankel.
Ryggskade er også en skade som går igjen i innebandy, derfor viktig å trene mage og rygg! Et lite tips: du som er trener, ta styrken sammens med spillerne. På den måten vil du også orke mer og unngå skader som ofte kommer av arbeid+stress.
-Aldri legg inn øvelser som har større skaderisk på slutten av treningen da kroppen er sliten. Å kjøre doggiser, eller idioten, på slutten kan være det som får kroppen til å ikke orke mer. Et raskt rykk og du blir liggende. Selv har jeg alltid fått lyskeskader på den måten.
-Varm alltid opp! En varm kropp er både fysisk og psykisk klar for aktivitet.
-Vær forsiktig med å trene for mye. En kropp er en biologisk organisme som bare orker aktivitet til en grense. Den trenger tid til å reparere seg selv. Dersom du trener mye, vil ikke kroppen klare bygge muskler, sener etc. som du har slitt på, og skader vil da oppstå. En viktig faktor for at kroppen skal reparer seg selv, er et stabilt, næringsrikt kosthold! Så spis bra, god mat til faste tider.
-Hør på kroppen din. Det er faktisk sant: den snakker til deg. Har du vondt, eller føler seg syk, så slapp av.

Ønkser deg lykke til, og håper du får et skadefritt 2007.

Tar du juleferie?

Nå kommer jula, med sjokolade, brus og boller. Gud, så godt det skal bli. Jeg har personlig som mål å ligge på soffa`n første juledag, så mett at jeg angrer på at jeg i det hele tatt feirer jul. Men det jeg må tenke på er at et par uker etter jula, så har jeg faktisk kamp!

Det er lett å glemme bort trening og stabilt kosthold, for ikke å snakke om gode søvnvaner, nå som jula nærmer seg. Det er så enkelt å gjøre akkurat det en vil og tenker på. Et par fester her, et par kalkuner der. Man vil helt enkelt leve livet. Men sett en grense!
Det er ingen problem for kroppen å kose seg med mat og goderi, så lenge det ikke er hver dag! Veldig mange mennesker legger på seg under jula, du er ikke ensom om det, men hold det på et relativt lavt nivå. Jula innebær 2-3 uker fri, ofte også fri fra trening.
Mer mat+mindre trening= dårligere kondision og større kropp.

Enkle rettningslinjer:
Drikk brus og spis søtsaker bara på helligdagene og evt. lørdag.
Kom deg opp til rimlig tid hver dag, og spis en nyttig frokost.
Tren minst 2 ganger i uka for å oppretthålle kondisionen.
(Hverdagsmotion er beste formen for å holde seg frisk: ta sykkelen til venner, eller gå til butikken hver gang)

Men ikke glem å kose deg, og nyte av disse innebandyfrie dagene.
(som sjeldent kommer)
Selv skal jeg prøve å ikke få abstinenser:)
Håper du får en god jul!

Kan Norge vinne over Sverige?

Norges herrer spilte mot Sverige 22.mai 2006. Sverige vant 17-2.
11.februar 2005 vant de 13-1.
18.mai 2004 vant de 17-4.
25.april 2003 vant de 7-3.
19.mai 2002 vant de 13-0.
10.februar 2002 vant de 12-1. Jeg orker ikke fortsette.
Helt enkelt: Sveriges herrer har vunnet de siste årene.
Norges damer spilte mot Sverige 9.februar 2006. Sverige vant 12-0.
5.juni 2005 vant de 15-1.
2.juni 2006 vant de 14-1.
12. februar 2005 vant de 12-0.
6. februar 2004 vant de 9-1.
Helt enkelt: Sveriges damer har vunnet de siste årene de også.
Hvorfor vinner Sverige? Kan vi noen gang vinner over de blå/gule?

I Norge er det 6512 spillere med lisens. 6500 spillere. I Finland, som også vinner over Norge, finns det 39 105 spillere med lisens. Tsjekkia har 28 291 spillere med lisens. Sveits har 28 967 spillere med lisens. I Sverige har de 132 795 spillere med lisens!!!!!!!!
Det skaper en stor bredde, som igjen kan skape en bra elite!!!!!!
Norge er, som mange sier, 10 år bak Sverige. Eller om jeg ska gå statestikkveien, så ligger vi hele 19 år bak Sverige. I 1987 fans det 7 720 spillere med lisens i Sverige, men fortsatt flere spillere enn det finns i Norge idag. Det finns 1 177 klubber i Sverige idag og 22 kretslag. I Norge har vi 10 kretslag, der de er så ineffektive at det blir bare uoffisielle NM for kretslag. Det finns 4 forskjellige kretslag for gutt og 4 for jente i Sverige. I Norge har vi bare to, gutt og junior-herre, og nesten også 2 for jenter. Flere spillere spiller dobbelt på kretslaget for jenter, for det er for få spillere som er med.

Vi må framheve innebandyen i Norge. Det må bli en større sport, med mer mediadekning. Vi må reklarmere og gå til gode for sporten. Vi må også hjelpe resten av Norge å komme igang ordentlig. Det hjelper ikke å utvikle Oslo og Østfold, som allerede har det bra. Vi må ta et ekstra løft for sporten og få igang flere klubber og flere spillere. Uten bredde, forsvinner eliten.

Kan man bli avhengig av innebandy?

De siste sju årene har jeg spilt innebandy. Det begynte som en morsom greie man gjorde på ettermiddagen, men det tok ikke lang tid før missbruket viste seg. Allerede noen måneder senere kom første tegnet. Jeg sto opp kl. 07.00 på en lørdag for å spille kamp! Herregud, at jeg ikke skjønte noe på den tiden. Hvem normale mennesker står opp frivillig så tidlig på en fridag? At jeg ikke hørte på mine venner. Hele tiden spurte de meg om jeg var gal, men jeg svarte aldri. Isteden forsøkte jeg bare å holde spørsmålene unna. Det tok ikke mange år før jeg begynte spille mer og mer. Jeg gikk fra to treninger i uka til fem. Det holdt jo ikke med to små treninger. Jeg bare måtte dra til idrettshallen. Løgnene kom også. Om kroppen egentlig ikke var i form til å trene, så fikk man late som alt var bra. Trene med feber var slitsomt, ikke et hinder. Og det skulle bli flere løgner.
Da det var fest hos venner tok det mange timer før man klarte komme fram til rette løgner.
-”jeg er så fyllesjuk, så jeg orker ikke drikke i dag igjen”.
-”det har vært en lang dag, og jeg har så vondt i hodet”.
Eller klassikeren:
-”kjæresten min truer med å ta livet sitt, så jeg kan ikke feste i dag.”
Det var en vanskelig tid, men jeg lærte fort spillereglene og det ble enklere med tiden å gjemme avhengigheten.

September 2002 brakk jeg nesten ankelen. At jeg ikke forsto problemet da, er meg en gåte. Tre uker hoppet jeg rundt på de to slitsomme krykkene, så jeg kunne begynne spille igjen så fort som mulig. Mamma begynte å bli bekymret, men det brydde jeg meg absolutt ikke om. Det tok heller ikke lang tid før missbruket også rammet flere i familien. Min bror ble avhengig sent 2002. For tiden ligger han hjemme med ankelskade, men blar igjennom alle innebandysider på internett for å holde abstinenssymptomene nede. Mange timer har jeg angret på hvordan jeg fikk min familie involvert i mine problem. Mange tusen kroner har de brukt på våre innebandykøller, sko og turneringer. Jeg har til og med krasja med mammas bil da jeg skulle skynde meg til en kamp i Oslo.
Det har ikke vært lett å innse fakta under disse sju årene.

Kriteriene for å ha en avhengighet er:
-En sterk trang, eller følelse av tvang til missbruket
-Problemer med å kontrollere atferd gjeldene missbruket
-Fysiologisk abstinenssyndrom ved redusering eller stopp
-Økt toleranse med tiden
-Missbruket tar mer og mer tid. Økende likegyldighet i forhold til andre gleder og interesser.
-Fortsatt inntak på tross av klare tegn på åpenbare skadelige konsekvenser.

-”Hei, jeg heter Marianne og er innebandyholiker”.

Ankelen – innebandyens svake ledd

Vet jeg har skrevet om dette før, men med tanke på alle overtråkk innebandyen kommer til å ha i år så syns jeg det er viktig å si det igjen.
Innebandy er en sport der det er raske vendinger og mye start/stopp. Dette sliter veldig på våre bein, spesielt når hallene har det fantastiske seige gulvet. Men det går ann å forebygge skadene. Uansett om man er leder for barn eller eliteserie-spiller, så er det viktig å ta vare på anklene og tenke på hvordan dette kan gjøres. En ankelskade kommer sjelden alene! De fleste som først har skadet seg en gang i ankelen/ankelene, får som oftes skader senere. Når leddet får seg en smell, så tåler den mindre innenfor neste smell. Det tydes også på at 10-20% får kroniske ustabile ledd etter skade. Bra PRICE og tidlig rehabilitering minsker riskene for senskader. 90% av ankelsdistorsion (ankelovertråkk) er lateralt, altså på yttersiden av foten. I følge min lærer så er overtråkk 25% av alle idrettskader i Sverige, men det finns mørketall siden de fleste ikke blir rapportert. De i størst risksone er yngre menn. Det er rapportert flere menn enn kvinner. Når det kommer til eldre og barn, så har de større risk for fraktur og har dermed oftere brudd ved overtråkk.

Kjennetegn ved overtråkk:
-hevelse
-smerte over skaden (leddbåndet)
-vanskelig legge vekt på foten
-mindre rørelse i foten.
Skal ta røntgen ved mistanke om brudd!

Behandling:
-hva og hvor? Spør først! Om det f.eks. knakk til, så er det godt mulig det var et brudd og da bør en ikke bevege for mye på beinet når man holder på med PRICE.
-PRICE (raskt!) Å gjøre dette kan minske skadetiden fra 3 uker til 3 dager!
Pressure
Legger på en bandasje på et bein som holdes i 90 graders stilling. Begynn ved tærne, og fortsett oppover. Dra ut bandasjen, så det blir så stramt som mulig. Dra til der skaden har skjedd, så det blir mest stramt der. Helst bandasje som er 10-12 cm bred. Gjerne legg noe imellom under bandasjeringen for at det skal stramme mer, men best å lære dette av noen som kan det først før man prøver på dette. Tips: klipp ut en hesteskoformet av sitteunderlag, som kan brukes for å stramme til ekstra på skaden. Når det er så stramt som mulig, så vil det gjøre veldig fort vondt og beinet blir ofte litt blått. Forsøk å ha på den så lenge som mulig, men ikke over 30 minutter. Jeg pleier snakkke med spilleren og distrahere han/henne litt så det går iallfall 10 minutter. Derretter ta jeg det opp og ruller den sammen så jeg kan legge på det like stramt ytterligere 10 minutter. Mens jeg tar av og ruller opp får spilleren litt pause og mindre vondt. Hele poenget med dette er å stoppe blødningen. Om det gjøres bra og stramt så minskes blodstrømmen med 95%!
Rest
Ankelen må hvile og avlastes direkte etter skaden. Når beinet føles bedre og kan beveges uten problem, så er det bare å bruke det så lenge smertene tillater. Gjør det vondt gjelder det å hvile mer og avlaste. Jo fortere man beveger beinet, jo fortere kommer blodet igang og får renset opp det skadede vevet. Men ikke de nærmeste timene (helst ut dagen) med tanke på blødningen, for blodet må få tid til å koagulere så det ikke begynner å blø igjen. Heller ikke lurt å ta et bad samme dag som skaden, for da kan skaden åpnes igjen.
Ice
Jeg håper jeg aldri i mitt liv ser isspray igjen! Konseptet med isspray er helt bak mål. Ved å fryse ned skaden med issprayen i de 20 sekundene eller hva det står på pakka, så vil huden bli kald. Hva skjer når huden blir kald? Jo, da kommer mer blod til for å varme opp. Mer blod ->mer blødning -> lenger skade. En ispose er mye bedre siden den skal holdes på betydlig mye lenger. Is minsker blodstrømmen med 25% etter 10 minutter, og 50% etter 20 minutter. De største blødningene i ankelen har skjedd innen den tid, så det viktigste i PRICE-prinsippet er stramt trykk med en gang etter skaden. Dersom en ikke har bandasje til stedet, så begynn med hendene å press der skaden har skjedd og hold presset så lenge som mulig. (max.30 minutter) Isen kan legges på med en gang, gjerne som trykkstrammer, og den skal være på over lengre tid. Pass på å ha noe imellom beinet og isen, så huden ikke får frostskader. ¨
Compression
Etter dette akutte, skal ankelen fortsatt ha bandasje på, men denne gangen skal den være halv-stram. For best effekt gjelder det å ha halvstram i 30 minutter og løse opp og legge en ny. Dette skal gjentas i 10-12 timer. Av erfaring så syns jeg dette er både ubehaglig og vondt. Jeg pleier bare å gjøre dette et par ganger, derretter legger jeg en litt løsere en som jeg beholder på til dagen etter. Men som sagt, for best effekt skal det gjentas i 10-12 timer. (dersom det er en ganske mild ankelovertråkk, så behøves ikke dette)
Elevation
For å minske blodstrømmen skal beinet heves over hjertet! Det hjelper lite å holde beinet oppe, så lenge overkroppen også er oppe. Beinet opp, og kroppen ned. For å få effekt må beinet heves over 50 cm. Tips: ha det på skuldra til en på laget som sitter ved siden av deg på gulvet.

Rehabillitering/Unngå skader gjennom:
-ortos eller teip. Ortos er støtte til ankelen. F.eks. activ ankel. MEN: det er bedre å trene opp ankelen ettersom teip og ortoser gjør at musklene i ankelen brukes mindre og blir derfor svakere.
-kunnskaper, bl.a. om skader og skadeforebyggende trening.
-ikke ha såkalte doggiser etc på slutten av treningspasset. På slutten av treningspasset er beina slitne og vil være dårligere til å holde igjen beinet. Dersom det kommer bråe, raske øvelser er det større risk for at beinet gir etter og resulterer i overtråkk eller verre.
-bra sko. For hvert løpesteg vi tar, så dannes krefter på 3-8 ganger vår kroppsvekt. Dette belaster beina våre. Kjøp sko hver år dersom du trener mye. Innebandy er en innesport, så derfor er det bra om du kjøper sko som er stabile og ikke har en høy hæl. Evt. innlegg kjøpes ved behov. Det er ikke nødvening for beinet med innlegg så lenge ingenting peker på det.
-BALANSETRENING! Fungerer kjempe bra og er enkelt. Rørelse – og styrketrening fungerer bra det også, men er ikke like enkelt. Fysioterapauter har bra program over øvelser relatert til det. Balansetrening er så enkelt at det gjelder å gi beina litt vanskeligheter med balansen. Da må beinet stabilisere seg mer, og muskelene får mer å jobbe med. Dette styrker beinet og gjør at beinet tåler mer. Ved rehabilitering gjelder det å gjenta balansetrening 3-5 ganger i uka i 3 måneder. Varighet på hver gang på 10-20 minutter. Total tid før bra etter en ankelskade er hele 3-12 måneder! Men man kan begynne å spille innebandy før den tid det er bare viktig å trene opp ankelen igjen så den ikke blir svakere. Etter rehabiliteringstiden, så holder det med 3 ganger i uka, 10 minutter.
Eksempel på balansetrening:
-slå på et bein og lek med kølle og ball. Bytt bein etter noen minutter.
-stå på et bein og lukk øynene. Bytt bein etter noen minutter.
-to og to steller seg opp på et bein og begynner dytte på hverandre. Det gjelder å klare stå og ikke sette ned det andre beinet. Veldig bra øvelse på barn som er utålmodige. Etter et par minutter byttes bein. Gjentas 2-3 ganger på hver bein beroende på tiden.
-Selv står jeg på en balansepute (gummipute) 3 ganger i uka foran tv`n i 10 minutter.
Dersom kneet bøyes under balansetreningen vil treningen ikke være så spesifik på ankelen, men trene opp både ankel og kne. Om en bare vil trene ankelen gjelder det å ha rett bein. I innebandy er ofte knærne skadet, så det er lurest å ha bøye beinet så dette også trenes. En skade kommer sjelden alene, så husk å trene ankelen! Lykke til:)

Kretslag -Best for klubber eller krets?

Det med kretslag er et helvete. Ikke nok med at det alltid fins de som er skuffet over å ikke kunne bli med, men så fins det også masse tull rundt lagene. Du har trenere for kretslag som vil ha med så mange som mulig fra sine klubber. Du har de som kjenner trenerne som også vil ha med sine spillere. Du har foreldre som kjenner trenerne som også vil ha med sine barn. Det er ikke lett. Er det faktisk så at de beste virkelig er på kretslaget?

Jeg var et kort øyeblikk trener for østfolds kretslag piker sammens med Roar Nilsen. Det ble desverre ikke så seriøst fra min side pga jeg fulgte to andre lag samt var skadet, så det var vanskelig å satse på disse jentene. I tillegg har Roar hatt dette laget i alle år, og sa det var helt greit jeg ikke var 100% med. Angrer litt på det kan du si. For Roar har kjørt samme løp hele veien. Slevik først. Det fins en uskriven regel på at man ikke skal si sånne ting, men shit samma! Nå er jeg lei! Trenere for kretslag er trangsynte og ser alltid klubben sin som best! Ikke nok med det, de tar også den sikre veien! Istedefor å ta utfordringen og trene sammen laget, så tar de sikre veien og lar dem som er vant til å spille sammen, få spille sammen. De andre blir igen på rekke 3. Kult å være flinkest i sin klubb, men ikke få spille kretslagskamper fordi klubben din ikke har 4 andre kjempe bra spillere med på kretslaget.
For rekke 3 spiller aldri. Bare om det går kjempe bra og treneren har samvittighet nok til å sette in 3 rekker så kanskje kommer du inn 2 bytter.
En fantastisk kretslagstrener med navn Thor Egil Hauge Pedersen tok ut broren min når han var guttespiller. Alex, broren min, har alltid vært en flink keeper og har framtid som det. Greit, det er ikke lett som søster å se hans feil, men jeg vet han var litt overivrig iblant og hadde ikke så mye erfaring. Men denne fantastiske treneren klarte da å ikke ta han ut til det endelige laget. Ikke bare en gang, men to ganger! Det ingen har sagt i ettertid er at to måneder senere kom han med på U19 LANDSLAGET! Er det da spilleren eller trenerens feil at han ikke kom med på kretslaget?
Alex ble forresten en av tre keepere som dro med U19 til Latvia og spilte VM, og var ikke ”rekke3” men spilte flere av kampene. Han var også med Sarpsborg Sharks til Europacup, som en av turneringens yngste spillere. Så hvordan kan en u19-landslagskeeper ikke komme med på et kretslag? Hmmmm, du får gjerne ring meg med det svaret Thor Egil Hauge Pedersen.

Det er på tide kretslagstrenere tar jobben seriøst og legger ned den tiden som behøvs! Ellers vil innebandyen aldri utvikles i Norge. Nå ligger vi ti trappetrinn bak Sverige og vi går ikke oppover. Akkurat nå er kretslagstrenerjobben en ekstrating flere trenere har på si. De ser to-tre kamper, snakker med to-tre trenere og setter opp en liste på de som får komme på første treningen. Derretter tar treneren ut hvem derfra som kan komme på neste. I Sverige, der innebandy er størst, er det flere treninger med forskjellige spillere. På hver trening blir de beste tatt ut, og de beste fra de forskjellige treningene begynner å trene samme til et lag når uttaket er ferdig. Dette for å få fram de beste. De som kan spille med hvem som helst, når som helst. Ikke den rekka som har spilt sammen i 5 år. Treneren må også åpne øynene sine og aktivt lete etter de beste.Vi må slutte ta kretslaget halvseriøst og blande sammen en liten gjeng til en trening og gå utifra den.
Jeg vil se de beste spillerene på kretslag framover!

Ser din trener din utvekling?

Sara, 14 år, har spilt innebandy i 3 år. Denne sesongen er hun litt nerøvs. Hun vet ikke helt hvordan det skal gå. I fjor spilte hun 3 av 12 kamper, resten satt hun på benken. Hun har allitd hatt følelsen av å være litt dårligere enn de andre spillerne, så hun sa aldri noe imot å sitte der. I år vil hun spille mer. Hun har stått i garasjen en time hver eneste dag hele sommeren og øvd. øvd og øvd. Hun var lei sine dårlige passninger og sine dårlige skudd. I år skal hun ikke sitte på benken, iallfall ikke like mye.
Da endelig sesongen starter, og første kampen skal spilles, sitter hun glad og fornøyd i garderoben når treneren kommer inn. Han titter raskt bort på henne, kommer bort og sier forsiktig, -”Sara, du får sitte denne kampen”, og går videre til neste som ikke skal spille. Gråten sitter i halsen. Hun titter ned. Sier ingenting. Hvordan kan hennes trener la henne sitte på benken enda en gang? Har han ikke sett hvor flink hun har blitt?

Det er ikke lett å være trener. Du skal tenke på oppspill, forsvar, frislag, power, box, kondisjon, styrke, oppvarming, nedvarming, psykisk forberedelse og ikke minst på hver enkelt spiller. Det er lett å glemme bort en av femten spillere.
Vi alle tar inn verden på hver vår måte. Ingen ser virkeligheten for hva den er. Det er våre sanser som tar inn verden og tolker den. For å slippe ta inn nye impulser hele tiden lagrer vi visse impulser inn i ”mentale skjema”. Ta f.eks det å kjøre bil. De første gangene man setter seg foran ratten er det meste nytt. Setet og speilet skal stilles inn. Man skal ha kontroll på alle døvinkler, og passe på alle eventuelle farer som kan gi din mamma eller pappa hjerteinfarkt. Bare det å føle seg fram til å gasse riktig var en vitenskap for meg. Men etter du har gjort det samme en del ganger, går det enkelt og greit. Du setter automatisk setet slik du vil ha det, og retter speilet uten å tenke på det. Bare prøv så skal du se. Dette er de berømte mentale skjemaene vi har i våre hoder. Det er et slags vaskeprogram som fins på vaskemaskiner om jeg skal si det sånn. Bare trykk inn ”ullvask” så vet maskinen hvordan den skal vaske. Samme er det når du setter deg i bilen. Hjernen programerer inn ”kjøreprogrammet” og kroppen følger dette. Det hadde vært utrolig slitsomt å ta inn nye impuler hele tiden og tolke dem, når man har opplevd dem før og vet hvordan det skal gjøres. Men disse mentale skjemaene gjør ikke alltid verden enklere. Greit nok avlaser det hjernen ganske mye, men du faller lett inn i samme spor. Det er lett å miste gleden av å kjøre, når du gjør det samme hele tiden. Det er enda enklere å glemme bort en spiller, når du i tre år syns denne spilleren har vært en av de dårligste. Hjernen har tolket det inntrykket flere ganger, og lagret dette.
Men det er ingen unnskyldning. Det er en trenes jobb å se hver spiller og spillerens utvikling. Vi alle utvikles med tidens gang. Men dersom det skulle skje at hun/han glemmer bort deg, gjør deg selv en tjeneste og prat med din trener. Gjør treneren oppmerksom på dine forandringer og hjelp henne/ham å se bort ifra gamle prestasjoner. Sammen vil dere nå dere felles mål (å bli bedre)!

Østfold innebandykrets har mistet et kjært medlem

Øystein Thoresen, bedre kjent som Bæggi, forsvant fra oss

onsdag 2. august bare 36 år gammel. Han var en herlig fyr

med godt humør, et humør som smittet bort på selv den

sureste innebandyspilleren. Det er et sjokk at du er borte

og vi kommer til å savne deg.

-Våre tanker går til hans nærmeste familie, spesiellt hans kjære datter-

Må vi vinne?

Idrett har blitt samfunnets tredje sosialiseringsplass for barn, etter familie og skole. Det er ikke lenger mamma og pappa som lærer oss om livet. Nå har vi lærere, pedagoger, venner, media etc. som viser oss hvordan vi skal oppføre oss for å bli godtatt i livet. Idretten er en stor del av mange barns liv. Idretten lærer oss hvordan vi skal ta mot- og medganger i livet. Innebandy, som er en lagsport, lærer oss samarbeid og det å jobbe sammen. God oppførsel blir belønnet, mens dårlig blir straffet. Er da idrett stedet vi bare skal tenke på seier?

Det er ofte sånn at innebandylag har seier som mål for sesongen. Det å vinne alt og være best. Men veldig ofte vil spillerne også ha det moro på veien dit. Et innebandylag består av ca. 15 spillere. Jeg har aldri møtt på et lag der alle 15 er interessert i å gjøre hva som helst for å vinne. (om jeg ser bort ifra lag som har penger og mulighet til å bytte ut slike spillere)
Er virkelig seier vært alt slitet? Eller er veien dit mer verdifull?
90% av folk jeg har trent, spiller innebandy for det er gøy, og det er noe de ser på som en fritidsaktivitet. Bare et fåtall har sett på det som livet (meg inkludert) og bruker så mye tid som mulig på det. ”Et tygg og du er hekta”- som jeg bruker kalle epidemien. Men som sagt, det fins ofte flere på laget som ikke tar det så alvorlig. Da er det ikke riktig at det å vinne skal bety alt.
Nå som barn blir alt feitere og samfunnet mer latere, har idretten fått en større betydelse for barns helse. Vi kjører barna til trening, selv om det tar bare 10 minutter å sykle. Vi tar rulletrappa opp til Friskis, selv om det lønner seg helsemessig å gå de 25 trappene. Det beste jeg ser at mennesker som løper 30 minutter på tredjemølle når det er herlig vær og skog bare 100 meter vekk fra helsestudio. Snakk om unødvendig.
Vi bruker også mye tid på treninger, og mindre tid på å lage mat. Noe som gjør at McDonalds sjefene har millionlønner. Istedenfor å planlegge kosten for dagen, kjører vi innom en McDonalds på veien hjem fra treninga.

Idrett må stå opp for sitt ansvar. Det er en sosialiseringsplass der barn skal bevege seg, lære og ha det gøy. Å vinne er ikke lengre alt. Dersom vi skal lære spillerene å bli best, må vi sørge for at treningene er både lærerike og bra. Det er et slit å dra seg på dårlige treninger, som er utrolig kjedelige. Det blir heller ikke noe superlag av treninger der spillerne skal løpe seg til blodsmak før de får lov ta en pause. Om absolutt målet for sesongen er å vinne, så sett målet til å være -vinne, pga vi har det mest samspilte laget, som har det gøy på veien dit.

50% av laget = keeper

En ting alle innebandyspillere vet, er at keeperen er utrolig viktig for laget. Laget kan klare seg uten en senter, løper eller back, men uten keeper blir det vanskelig. Derfor er det viktig at lederen eller treneren tenker på disse gale som setter seg i målet for å redda skudd! Keepere trenger treninger der de utvikles. Det er ikke så vanskelig å stille seg i mål og stå der hele treninga for så gå å dusje. Til og med jeg klarer det. Men sånne treninger gjør meg ikke til en bedre keeper. Forsøk sett deg i keeperens sko: hvordan ville du at treningen skulle være om du var keeper? Tenk alltid på å legge opp treningen så både spillerne og keeperne utvikles, samtidig som de har treninger de har lyst til å komme på. Det fins ingen grunn til å kjøre harde, raskt utviklende treninger om ingen kommer på dem. Lytt etter, spør og planlegg for både utespillere og galninger i mål.
Videre er det viktig at keeperen trener egen styrke og er med på løpetrening. Kravet på kroppen som keeper, er god fysisk styrke og bra utholdenhet. Spesielt viktig er statisk styrke i mage og rygg, siden keepere sitter lent litt framover mesteparten av tiden. Sterke ben er også viktig med tanke på at de faktisk sitter på dem.Det hadde vært ganske interessant å se forskjell på skader blant utespillere og keepere. Det er to grupper med forskjellige krav på seg. For utespillere er det mer viktig med hurtighet og bra ballkontroll, mens hos keepere er styrken viktigst for å klare holde seg i mål hele kampen. Det er også store forskjeller på styrkekravene når det kommer til å skyte en ball og kaste en ball.En annen viktig ting, som ledere eller trenere må tenke på, er å lære keeperen tidlig om det å stå i mål. Lær bort forskjellige måter å sitte i mål/kaste utkast/bevege seg i sideforflyttinger, helt enkelt ulike keeperstiler. Det er for lett å lære seg en ueffektiv stil og slite mange år for å lære om igjen. Vis keeperen forskjellige måter og gjør henne/han oppmerksom på å aktivt lære seg selv hvordan de selv vil stå i mål. På denne måten vil de lettere få den mest effektive og motiverende keeperstil som gjør det lettere å bli bedre.Som de sier; øvelse gjør mester, men som Francis Bacon sa; kunnskap er makt.

Små kosttips

• Det som er mest viktig når det kommer til kost, er å spise 4-5 ganger om dagen til faste tider. Kroppen fungerer best når man deler opp maten utover dagen, så ikke store posjoner mat må bearbeids etter måltider. Ca.3-4 timer mellom hvert måltid er en bra rettningslinje.
• Spis alltid etter trening! Etter middel-/høyintensiv trening har musklene tømt karbohydratlagrene i musklen, som skal gi den energi. Dersom disse lagrene ikke fylles på etter trening, vil kroppen begynne å bryte ned musklene, du forsøker bygge opp, for energi. Direkte etter trening har kroppen best mulighet til å ta til seg karbohydrater, spis derfor litt imens du stretcher eller sitter i omkledningsrummet. Eksempel på små måltider etter trening: 2 banarer+3 dl melk, risifrutti+4 dl juice, en brødskive med syltetøy+saft eller 1-2 Gainomax Recovery. Kroppen tar best inn karbohydrater (kroppens brensel) innen 2 timer etter trening, så spis en sen middag når du kommer hjem også!
• Aldri vær tørst før trening, da har du 1 % vætsketap i kroppen. Det er ikke bra å begynne treningen med for lite vætske. Under treningen kan du drikke lite og ofte, så får du ikke tung mage. Skal du trene mer en 60 minutter er det bra å drikke en sportsdrikk eller saft etc for ekstra energi, så du klarer å holde hele treningen.
• Når du har to treninger på en dag er det viktig å spise imellom! Ellers vil ikke kroppen klare å bygge opp muskler, men bryte ned dem. Dette er spesielt viktig om treningene ligger etter hverandre. Spis noe enkelt og raskt absorbert av kroppen, som eksemplene i punkt to.

Ellers spis frukt og grønt, og drikk masse vannJ

Fett- bra eller dårlig?

Fett er:

-konsentrert energi
-behøves for cellers funktion og struktur
-behøves for å kunne ta opp fettløslige vitaminer som A,D,E og K fra maten.
-støtdempere for våre organer.
-deltar i mange av kroppens prosesser, som blodtrykk, blod koagulasjon og immunforsvar.

Fett deles opp i tre katogorier:
-mettet fett (+trans fett)
-enkeltumettet fett
-flerumettet fett.


-Mettet fett får sitt navn pga den kjemiske strukturen inneholder ingen dobbeltbinding. Den er altså mettet. Enkeltumettet innehåller en dobbelbinding, mens flerumettet inneholder, som ordet sier, flere dobbeltbindinger. Det er den mettede som ikke er bra for oss, så lenge en ikke trener ganske mye. Når en person trener mye, så tar kroppen det usunde (mettede) fettet først for å få energi. Det er derfor ikke så farlig å tenke på fettprosenten for personer med høyt aktivitetsnivå, det er da viktigere med næringen maten gir. Kroppen behøver vitaminer, proteiner, karbohydrater, mineralter etc også.
-Enkeltumettet fett leder til mindre dårlig kolesterol og mer den gode kolesterolen. Dette fettet fins mye i oljer, margarin, nøtter, advokado etc.
-To fetter som inngår i gruppen flerumettet fett, er linol- og alfalinolensyre, også kalt omega 3 og 6. Disse to er livsnødvendige for kroppen, for vi klarer ikke lage dem selv om kroppen behøver dem. Det er derfor alle maser så ille på at vi skal spise fisk, for fisk har masse av dette. Om man spiser fisk to ganger i uka, så skal det dekke kroppens behov. Ta f.eks to brødskiver med makrell i tomat en dag og en fiskemiddag en annen dag, så lett er det.

Når det kommer til det usunde, så er det mettet fett og trans fetter. Transfetter finnes i industrielt produserte matvarer hvor man bruker delvis herdede oljer. De gjør om formen, til umettet fett, fra cis-form til trans-form, derav navnet. Denne trans formen har lignende egenskaper som det mettet fett. Trans fett finnes ikke naturlig, men kan dannes når man herder fett. Dette gjør de for holdbarheten til matvaren blir lengre. Matvarer som er ferdiglaget, bare til å varmes opp, har ofte transfetter. European Food Safety Authority (EFSA) publiserte 2004 en vurdering mellom transfetter og helse. De fant ut at transfetter og mettede fettsyrer øker risikoen for hjertesykdom. Transfetter utgjorde større risk. Største bidragsyterne til transfetter er meieriprodukter, kjøtt, kaker og brødvarer. Mettede fettsyrer og transfettsyrer er fett kroppen ikke tåler i store mengder over lengre tid.

Kroppen behøver fett, så ikke vær redd for å spise det. Tenk bare på kvaliteten til fettet. Er det mettet (usunt) eller umettet (sunt)?

Den sjette spilleren

Lørdag 8. april 2006 var det tid for SM-finaler i Sveriges hovedstad. Denne gangen var det på herresiden AIK fra Stockholm og Pixbo Wallenstram fra Göteborg, som skulle spille mot hverandre foran 12 987 tilskuere. 13.39 minutter ut i tredje periode gjorde storidolet Niklas Jihde 4-2 til AIK. AIK begynner å føle ting går deres vei...
Litt senere, får AIKs Henrik Lorendal utvisning for obstruksjon. Dette gir Pixbo mulighet til å ta ut sin keeper og spille 6 mot 4, noe som i teori øker deres mulighet til å skåre. Men gjør det virkelig det?

Pixbo hadde nok av sjanser disse to utvisningsminuttene, men dessverre gikk ingen inn. Pixbo fortsatte sin taktikk og tok igjen ut sin keeper ved første mulighet for å øke sjansene. 19.01 banker Peter Fischerström inn 5-2 til AIK og seieren ligger hos sistnevnte. Pixbo fortsetter uten keeper, i håp om å ta igjen, men ti sekunder før slutt blir det definitivt over da Henrik Lorendal gjør 6-2. Det skjer ofte at lag i desperasjon tar ut sin keeper for å kunne gjøre målet de lengter så langt etter. Problemet er at dette ofte ikke er gjennomtenkt.
Jeg kan si jeg aldri har sett et lag trene på å spille 6 mot 5. Heller ikke 6 mot 4 for den saks skyld. Taktikken å ta ut sin keeper for å sette utpå en ekstra spiller er en risk som bør være gjennomtenkt. Dersom et lag skal bruke denne taktikken de siste minuttene bør dette trenes på tidligere og ikke minst behandles teoretisk. Dersom det skal fungere og være effektivt er det nødvendig at alle spille på banen, inkludert den sjette spilleren, er enige om hvordan de skal spille og hvordan de skal forholde seg til hverandre på banen.
Det er ikke lett for en trener å huske på dette med tanke på alt annet et lag skal lære, men det kan ofte være det lille ekstra som avgjør under ”vinn eller forsvinn”.
Det letteste bak sjette-spiller-taktikken er å få spillerne til å forstå at dersom laget mister ballen må alle med en gang vinne den tilbake. Målet står åpent og det skal ikke mange pasninger eller skudd til for at motstanderne gjør mål. Det er bare å starte på nytt igjen når man vinner ballen, å miste ballen betyr ikke slutten på kampen!
Når det kommer til angrep er det bare fantasien som stopper hvordan denne spilleren skal brukes. Linus Wennblom, journalist i Zorro elitinnebandy-magasinet, gir to enkle taktiske valg når det kommer til å bruke 6 spillere:
-Plassere den sjette spilleren i slottet. Flere spillere øker forvirringen eller kan plukke returer.
-Bruke den sjette spilleren som ekstra ”skyter”, som står lenger bak. Det er en forutsetning at denne sjette spilleren da har et bra skudd.
Dette er som sagt to enkle taktiske valg. Det beste er å utnytte seg av laget kapasiteter. Det spillet og de spillere som best kan gjøre bra angrep bør spille og få mulighet til å bruke sitt spill. En spiller som aldri spiller foran mål, kan være bedre å plassere på en av kantene der den kan fordele baller eller lignende. Det er som sagt bare fantasien som stopper. I tillegg bør treneren også tenke på motstanderne. Alle motstandere har sine svakheter.

Jeg tør påstå Pixbo tapte kampen allerede da keeperen ble tatt ut første gangen. Den sjette spilleren var overflødig og ingen av de fem spillere utpå klarte å forholde seg til den sjette spilleren. Da de derimot fikk tatt en timeout på slutten, før de tok ut keeper andre gang, virket det som dette samlet spillerne litt og sjansene ble bedre. Men igjen kom problemet. Alle ville skåre, og alle trodde alle andre på laget som skulle ta seg av forsvaret dersom de mistet ballen. AIK utnyttet dette og gjorde lett sine to mål. Det må kommunikasjon til og en taktikkteori bak den sjette spilleren for at det skal bli effektivt og ikke være avhengig av flaks.

Hvor er de kvinnlige forbildene?

Det fins mange der ute som kan kalle meg innebandyfreak, og det er også derfor jeg blir så utrolig irritert alle ganger jeg ser gamle gubber som trener de fleste lag. Overalt jeg går er det alltid en mann eller to som leder et lag. Hvor er våre kvinnlige forbilder? Gjemmer de seg eller fins de ikke?

Jeg har tidligere nevnt at idrett er laget av menn, for menn. Det er en kjent forklaring på hvorfor det eksisterer så mye diskriminering innom idrett. Men det holder ikke lengre. Idretten har vokst! Idrett har blitt en del av barns oppvekst de siste årene, og det er der de skal lære om livet og samfunnet. Barn trenger både kvinner og menn under sin oppvekst. Noe som savnes i norsk innebandy er de kvinnlige forbildene.
Jeg var og hørte på Kristina Landgren Carestam fredag den 3.mars. Det er en dame med bein i nesa. Hun er for øyeblikket forbundskaptein for herrelandslaget, og er Sveriges første kvinnlige forbundskaptein for et herrelag uansett idrett. Denne dama har trent både damer og herrer i eliteserien. Det var hun som tok over Pixbos herrelag i eliteserien sesongen 2000/2001 og hun ble da mitt store forbilde! Dama som kjempet mot verdens fordommer og gjorde noe nytt. Men visste jeg hvordan hun var? Nei, jeg visste bare at hun var trener til et herrelag. Hun ble mitt idol uten at jeg engang visste hva annet hun hadde gjort i sitt liv eller hvorfor hun tok dette laget. Jeg så opp til henne rett og slett fordi jeg hadde ingen andre å se opp til. Hvorfor var hun det eneste?
Det er sånn at vi deler opp lederskaprollen utifra kjønnet. Om du er mann, så har du et mannlig lederskap og om du er kvinne, så har du et kvinnlig lederskap. Vi deler opp lederskapet kjønnsmessig og snakker om positive samt negative sider om dem. Hvorfor må vi skille dem? Jeg sier at vi bør blande dem! La en mann og en kvinne styre et lag sammen. Ved at de deler jobben 50-50, vil de på den måten kjønnsnøytralisere lederskapet! Det vil på den måten gjøre både mannlig og kvinnlig lederskap normalt. På den måten kan våre kvinnlige forbilder få muligheten og miljøet til å vokse fram, uten PRESS! Kvinnene vil da ikke behøve tråkke på gamle gubbers tær og bryte grenser for å komme fram. Vi kan ikke lengre gjemme oss bak ”idrett er laget av menn, for menn”. Vi må vokse upp i innebandyen vi og. Jeg syns vi skal endre denne gamle grunnen, og gjøre den til hva det nå er:
Idrett er laget av menn, for mennesket!

Er du helt dopa eller?

Innebandy er som sagt en såkalt ny sport som bare har de siste årene blitt stort, og et sjeldent emne i denne sporten er doping. I Norge fins det visse hendelser der få spillere har blitt tatt i dopingkontroller, men antallet er lavt. Det kan diskuteres om det er pga få som testes eller om det er spillerene som holder seg unna denne formen for juks. Og det er akkurat hva doping er, JUKS! Det er veldig lett som ung, påvirkningsbar spiller å ta et par tabletter, eller hva det må være, for å komme seg lettere til toppen. Derfor syns jeg det bør ligge et ekstra ansvar på ledere å snakke om doping og evt. hjelpe de som kan havne på feil vei. Når det kommer til doping, så skjer det i så store doser at kroppen på en eller annen måte påvirkes av det. Derfor er det bra å vite hva en bør se etter dersom mistanken om doping er der, så problemet kan ta tak i og behandes. Det fins så utrolig mye på dopinglista, det er derfor best å dele det opp. De symptomene jeg skriver om her er de der hormon eller anabola androgena sterioder (AAS) er innvolvert. Anabol betyr oppbyggning. Det handler altså om stoffer som kjemisk påvirker kroppen til forandring.

Symptomene fysisk:
-rask vektøkning
-hevelser
-akne (kviseproblemer)
-forandring av kroppshår. Eksempelvis får kvinner ofte skjeggvekst.
-større brøst hos menn. De får såkalt bitch-tits. For mye testosteron forandres i fettvevet til østrogen og resulterer rett og slett i pupper. Noe som ofte må ordnes kirurgisk i ettertid. Sikkert kult for en mann å være tvungen ta en operation for brystforminskning, pga dopingbruk.
-forstørret klitoris hos kvinner. De kan få en ”utvekst” som nesten ser ut som en liten penis. Ikke akkurat attraktivt, eller hva?
-strekkmerker. Siden muskelene blir større på kort tid, rekker ikke huden strekke seg raskt nok og derfor kommer strekkmerker. (Ofte på overarmene)

Symptomer psykisk:
-aggresivere
-ujevnt humør
-overaktiv
-problemer med søvn.
-problemer med depresjoner
-absistenssymptom
-kroppsfixering
-treningsfixering

Personen begynner ofte å trene mer alene, øker sin treningsmengde, sine treningstider og endrer kostholdet. Disse symtomene stemmer ganske overnes med vanlig tennåring i puberteten, så det er ikke lett å vite hvem som har begynt dope seg og hvem som bare har problemer hjemme og med livet generellt. Men det skader aldri å se litt ekstra etter.
Når det kommer til bivirkninger er det ikke alltid lett å vite hvordan kroppen påvirkes. Ofte bruker idrettsutøvere flere forskjellige dopingmidler, og det er da vanskelig vite hvem av de som påvirker hva. Men generellt kan doping lede til bitch-tits hos menn och klitorisforstørrelse hos kvinner. Fruktbarheten påvirkes ofte, og leder til at det blir vanskelig å få barn. Det kan påvirke hjerte, lever, hjerne, hormoner, hud etc, for ikke minst å snakke om at det kan påvirke personen psykisk. Min lærer, Martin Fahlström, snakka om at visse grove voldtekter er gjort av dopinghoder. De har blitt så ødelagt psykisk at deres syn på sex blir voldsomt og direkte groteske. Han var derfor veldig opptatt av at dersom vi kjenner en jente er sammens med en gutt/mann som doper seg mye, er det viktig å hjelpe henne fra forholdet så det ikke skjer noe slikt med henne. Det er vanskelig stoppe en megastor mann, full av gudene vet hva for midler, som blir sinna. Spesielt om han har drukket. De blir derfor en risk å være sammens med.

Kroppen kommer ut av sin balanse ved å kjemisk ville endre den. Visse misbruk leder til død. Kroppen orker rett og slett ikke mer.
Doping er juks! Det leder til helseproblemer og ødelegger sporten. Dopinghodet? Nei takk!

Oppvarming –hva er poenget med det?

Det fins mange myter rundt oppvarming. Veldig mange lag, spesielt mer useriøse lag, slurver med oppvarming.
Det fins også mange som tror at det holder å springe til de er andpustne og de går deretter rett ut på banen, ifølge dem selv, klare til kamp. Oppvarming har en veldig viktig funksjon, og det er å forberede kroppen på aktivitet.
Det er ikke bare viktig før kamp, men også før trening. Treningen blir da mer effektiv og vil ikke ta like mye på kroppen.

Jeg vil begynne å fortelle hvorfor oppvarming er viktig. Ved at vi varmer opp før aktivtet, blir blodårene mer åpne så oksygenet i blodet kommer lettere til musklene. Uten oksygen vil muskelen jobbe anaerobt over kort tid før vi ikke orker mer og vi produserer da melkesyre. Det påvirker også kroppstemperaturen og ikke minst temperaturen i musklene som går opp og gjør det lettere for kroppen å være i aktivitet. Det stimulerer visse enzymaktiviteter i kroppen. Vi får også opp nervehasteheten så vi kan bruke musklene raskere og øker vår reaksjon. En oppvarming påvirker også vår melkesyreproduktion, på den måten at vi ikke vil produsere like mye like fort. Oppvarming har også ikke minst en psykisk effekt og gjør oss klar over at det kommer en aktivitet og motiverer oss. En bra oppvarming minsker også risken for astma, for de som har problemer med det.
Det snakkes om at oppvarming gir økt feste for muskler og ligament og skåner ledd og brusk, men i hvilken skala dette er snakk om vet vi ikke. Kanskje er det veldig minimalt og har ingen større betydelse.
Men så kommer det viktige: oppvarmingen bør vare 10 minutter (helst 15- 20 minutter før større ting som kamper) og det skal ha en lav/middel intensitet under hele tiden. Kroppen skal være i konstant bevegelse for best effekt. Tommelfingerregel er at det skal vare pratetempo, men det kan være litt over. Ved problemer å snakke, fordi man blir for andpusten etc, da er intensiteten for høy. En oppvarming skal være skånsom på leddene, så å spille f.eks. fotball med en gang uten at kroppen er varm, er ikke oppvarming.
Etter oppvarmingen bør en tøye de større muskelgruppene som lår, legger og armer.

Eksempel på bra oppvarming:
-Jogge rundt banen i 5 minutter for deretter å leke en aktiv lek 5-10 minutter. Leker kan være stiv heks, doktorn etc. Bare fantasien som stopper!
-Dele laget opp i smågrupper og gi dem en ball hver. La dem stå og hoppe i sirkeler og kaste ballen til hverandre. Den som får ballen skal finne på noe de skal gjøre 5-10 ganger, som høye knær, bevege armene i sirkler etc.
-La laget springe noen runder for deretter å bli delt opp to og to med bare en kølle på to personer. Hele laget deles opp i to lag og spiller mot hverandre. Begge spillere må ha minst en hand på kølle til en hver tid. Veldig bra å ha noe sånt på oppvarming dersom ikke alle kjenner hverandre. Da er det fint å dele inn ukjente med hverandre så de blir litt bedre kjent. Legg inn at de skal etter den såkalte oppvarmingskampen kunne navnet på den andre og 3 andre ting den personen liker gjøre på fritiden. Bra måte å starte samtalene på. Men husk: noen kan finne samme interesser og bli veldig pratsomme resten av treningen:)