Vi trenger talenter som kan stå fram når det gjelder. Det er de som gjør mål når det er to sekunder igjen. Det er også de som takker publikum etter målet og ikke lagkameratene. De har en enorm ballfølelse i ryggmargen og vi andre misunner dem på skyteøvelser. Noen velger å kalle dem DIVA, andre kaller dem nødvendige.
Derimot har vi de som ikke er balltalenter, men har en vilje til å dø av. De springer til blodsmaken kommer i munnen, og enda litt til. De klager ikke, banner ikke eller gir opp. De kommer til kamp for å kjempe og de gir seg ikke selv om stortåen er vond. De gjør sjeldent mål, men er ofte tredje siste pasningslegger. De får ofte ikke kallenavn, siden de ikke syns.
Hvem av dem vinner kamper? Vi trenger dem nok begge to for å vinne.
Bare synd de ikke syns like mye.

Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar