Er idrett bare frivillig arbeid?

Innebandy er vår største idrett. Vi elsker å bruke tid på den. Vi drar på trening hver uke. Vi møter opp til kamp. Vi springer i solsteiken under førsesong. Vi prater og planlegger. Idrett er så mye mer enn bare fysisk aktivitet. Og vi elsker det.
Men er det virkelig bare ideel fritid?

Idrett har lenge vært fysisk aktivitet og konkurranse. Trene for å bli bedre, trene for å bli best! Enten bidro du til laget ellers var du ute. Men i dagens samfunn har idretten fått en helt annen rolle. Idag skal alle som vil få prøve seg. Idrettsaktive barn skal etter Norsk lov bedrive lek og morro der ingen skal føle seg utenfor. De skal ha en trener som forstår deres utviklingskurve og bidrar til at hvert individ føler mestring.
Vi har helt enkelt lagt idretten over i en pedagogisk rolle. Vi skal sosialisere de unge. Såsom skolen og familien holder på med. Der individet står i sentrum.
Det ansvaret har kommet den siste tiden. Og kanskje er det absolutt det beste.
Alt for mange unge idag blir overvektige og deprimert. Idrett er en enkelt og bra løsning. Her kan de få brukt kroppen sin, få seg venner og en meningsfull fritid.
Men hvem skal gjøre jobben bak?

En trener er ikke lengre den som holder i aktiviteten. Det er et forbilde, en mentor, en støttestolpe og ikke minst en venn. De skal hjelpe og utvikle sine spillere. De skal heller ikke kreve noe tilbake. Styremedlemmer skal heller ikke det. De skal bruke fritiden sin på å utvikle klubben, skaffe sponsorpenger, delta på møter, være tilgengelig og gjøre sin innsats. Og når de vil ha penger for bensinutgifter eller bonus, da syns vi de er grådige. At de ikke gir idretten sin hva den fortjener.

Innebandy skal vokse i Norge, og det kommer det til å gjøre! Men er det bare på hobbyvirksomhet? Om vi skal ha innebandy for alle, så må vi jobbe for dette. Og selvfølgelig er det gøy! Det er herlig å se alle i laget komme på trening og oppleve noe sammen. Det er gøy å starte et lag som de trives i. Det er gøy ha en klubb man er stolt av!
Men folk blir slitne!
Alle mennesker har en grense av hva de har tid og ork til. Mange orker ikke engang å begynne hjelpe til, for de har for mye annet i livet sitt.
Så jeg vil gjerne se at de som faktiske orker, de som legger masse energi på dette, jeg vil se de få en mulighet å bli prioritert. De gjør faktisk en jobb! Og det skal ikke koste dem masse i bensinutgifter, telefonregninger, matinnkjøp og overnatting. Idrett er selvfølgelig ikke en arbeidsplass, men en fritidsaktivitet. Derimot har idretten fått en sosialiserende rolle. Vi lønner våre lærere, kanskje skal vi i innebandyen tenke på også å lønne våre trenere!